Hvordan møte kjærlighetssorg?

Kjærlighetssorg er som så mange andre vonde følelser, vanskelig å komme seg gjennom. Og som med annen type sorg, er også kjærlighetssorg noe man som menneske håndterer ulikt. Det er ulike måter å sørge på, og hva som oppleves riktig for et menneske kan være helt ulikt for andre. 

Du beskriver at du ser at hen sliter i det stille, samt at hen også er begynt å gå på fest/byen. Det at hen holder seg aktiv gjennom både jobb, trening og sosialt, kan være en positiv måte å håndtere den vanskelige tiden. Det at hen ikke drikker seg overstadig beruset på alkohol kan også tyde på at hen har kontroll. Kjærlighetssorg påvirker selvbildet. Isolasjon og passivitet vil ofte være en mer urovekkende reaksjon i så måte. 

Hen ønsker ikke å snakke om kjærlighetssorgen i familien, da dette blir for vanskelig. Denne grensen hen setter for seg selv, er viktig å respektere. Dette kan endre seg etter som tiden går. Som forelder kan vi bare formidle at vi er der for dem, og at vi er der og kan lytte, om de trenger noen å snakke med. Videre blir det å holde på faste rutiner som dere som familie har - enten det er felles måltider, aktiviteter e.l. bra. Eventuelt også å invitere til mer felles aktivitet, for å komme gjennom den nye "alene-tiden", som et brudd fører til. 

Det er vondt å se at egne barn sørger. Det er vondt å være forelder når vi så gjerne vil hjelpe barna våre gjennom vansker, men opplever å ikke komme i posisjon. Det kan være hen ønsker å takle dette uten å involvere dere som foreldre. Og det kan være hen opplever at det blir verre av å snakke om det, og istedet forsøker å takle dette på egen hånd, med både å sette personlige grenser samt å aktivisere seg selv. Det er mye å lære om identitet, følelser og livet gjennom den første kjærlighetssorgen. Det er viktig at hen selv finner en måte å takle dette på, som virker for hen.

Jeg ønsker dere lykke til både for den som er "inni boblen" og for de av dere som må se på det hele "utenfra".