12 åring utestengt av vennegjeng.

Du beskriver at gutten deres ikke blir behandlet godt av guttegjengen i klassen, og at det virker som om de prøver å skvise han ut. Dere foreldre har sett at gutten deres kommuniserer på en hyggelig måte, men han får frekke svar tilbake. Han oppleves som nedstemt, men nekter for at noe er galt og vil ikke snakke med dere om det. Du lurer på hvorfor han ikke vil fortelle noe til dere foreldre og hva kan dere evt. gjøre?

Hvorfor vil han ikke fortelle?

Noe av forklaringen kan legges til miljøet barn vokser i. Hvordan er kulturen i familien deres? Hva er vanlig å snakke åpent om eller ikke hos dere, og hvordan blir man møtt når man har ulike oppfatninger av ting? Du sier at du forsikrer han om at dere kan snakke om alt hjemme, det er et godt utgangspunkt.  

Noe av forklaringen kan handle om det genetiske. Barn er like forskjellige som oss voksne. Noen virker å være mer åpne av natur, og trives med å snakke om hva de føler på godt og vondt. Noen er mer lukket, så noe av forklaringen kan være at gutten din er mer tilbakeholden av natur. 

En annen forklaring kan være manglende tillit. Kan han stole på at dere ikke sier ting videre uten hans samtykke? Kan han tidligere ha opplevd noe som han minner om tillitsbrudd på noen måte? Obs på at dette kan være små ting for dere, men store for han. I så fall kan dette gjøre at han er mer tilbakeholden. Mange barn er også redde for at det vil gjøre ting verre at foreldrene vet og kanskje blander seg.

Slike saker kan også være forbundet med skamfølelse, og de følelsene er ofte svært vanskelig å snakke om. 

Hva kan dere gjøre for å få han til å åpne seg og kommunisere om dette?

Dersom han åpner seg og gir en liten inngang, så husk å starte med å validere følelsene hans. Med det menes at du først og fremst bekrefter det han sier og at du viser at du forstår følelsen, og la det stå for seg selv. For eksempel om han uttrykker tristhet og sier «de andre spurte ikke om jeg ville bli med», så valider du med å si «Så ingen spurte om du ville bli med. Da kjenner du deg nok utenfor nå, og det er ikke en god følelse».

Å validere er et viktig utgangspunkt for at han skal klare å være i posisjon til snakke mer. Det er ikke alltid man skal stille så mange spørsmål, og det er ofte lett å gå i den fellen at man spør for mye. I kommunikasjonen kan det også være greit å fortelle litt om egne opplevelser med lignende ting og ellers snakke litt generelt om hva dere tenker er gode verdier om hvordan man skal ta vare på hverandre. Dere kan si at dersom han ønsker hjelp til å få det litt bedre så vil dere gjerne hjelpe, og dere kan også snakke med skolen uten at noen andre nødvendigvis får vite om det. Jeg ville uansett forsikret han om at dere ikke vil si noe videre som han ikke har godkjent.

Gode rammer kan bidra til fremme mer god kommunikasjon mellom dere. Noen snakker best med barna sine når de går på tur eller kjører bil sammen. For noen er det lettere å snakke når man har et annet fokus enn å se rett på hverandre.

Fortsette å snakke høyt hjemme om hvordan og hvorfor man skal oppføre seg med hverandre. At han på sikt vil vinne på å fortsette å behandle de andre med respekt, og at man kan velge bort å være sammen med de som ikke gjør en godt.

Gode og rolige stunder ved sengekanten er også et utgangspunkt for beroligende samtaler. Han må ikke kjenne på at han må fortelle noe, men at dere bruker litt tid, er tilgjengelige, kanskje med litt stryk på armen, og der dere kan bekrefte at ting som regel går greit over, og at dere er glad i han og vil støtte han gjennom det som er.

Jeg vil legge til at det kan være nyttig å snakke med skolen om dette, og gjøre dem bevisste på hva dere ser og høre hvordan de legger til rette når de for eksempel setter sammen grupper.

Legger ved en artikkel som handler om mobbing- og hvordan foreldre kan hjelpe barnet sitt. 

Mobbing - hvordan kan foreldre hjelpe? | Bufdir

Jeg ønsker deg lykke til!

Med vennlig hilsen ped.psyk.rådgiver.