Barn som er redde for krigen i Ukraina. Hva kan vi si og gjøre.

Takk for ditt viktige spørsmål.  

Mange barn er redde nå. Flere er redde for at det også kan bli krig i Norge. Det er viktig at vi snakker med barna om det de er opptatt av. Barna får med seg mye mer enn vi tror, via voksne, sosiale medier og venner. Kanskje har de også venner med krigserfaringer. 

For barn er det vanskelig å sette seg inn i hva som foregår, de mangler kunnskap og erfaringer. Derfor blir de ofte mer redde enn de behøver være. Når kunnskap og forståelse ikke strekker til, overtar fantasien, som ofte kan være verre enn virkeligheten. 

Det er viktig at du som voksen ikke bagatelliserer, men er åpen og ærlig om egen uro rundt krig, og hvordan folk som opplever krig har det.  Dette må tilpasses dine barns modenhet og sårbarhet. 

Noen barn trenger ekstra trygghet, når de hører om så mye uro og ondskap. De kan bli mer engstelige for å være alene.  

Det er viktig at du er til stede for barna, gir trygghet og lytter til det de tenker og undrer seg over, og svarer på det de spør om, tilpasset det dine barn trenger å vite. Det kan være bra å spørre hva de er mest redd for, og hjelpe de til selv å reflektere over det de tenker. 

Det er viktigere å lytte til hva de ønsker svar på, enn at du forteller de ting de ikke trenger forklaringer på. 

Barna bør ikke se nyhetssendinger om krig og vold alene. Dersom de ønsker å følge med; -Sitt sammen de, snakk sammen om hva som skjer, hva de er opptatt av, tenker og undrer seg over. -Begrens hvor mye de får se. 

Barna uttrykker redsel og utrygghet på forskjellige måter. -Følg med på om de virker mere utilpass, urolige, irriterte eller andre uvanlige uttrykk. Vis at du bryr deg. Barn går inn og ut av vanskelige ting. De kan kjapt gå fra vanskelige tanker, til å være opptatt i lek og ha det bra. For de voksne kan de da virke uinteresserte i det som foregår vedr. krigen. Det er naturlig at barna får og tar disse pausene. 

Når du opplever uro hos barna dine, kan du åpne for å snakke om ting gjennom å spørre; «Jeg ser du er urolig, (irritert for noe), er det noe du tenker på som er vanskelig?» Det er viktig at de vet at du er der for de og kan trøste og støtte. De skal også forstå at Ukraina er langt vekke og at det ikke er farlig for oss i Norge, slik det er nå.  

Noen barn kan oppleve behov for å hjelpe, og kan finne mening i å bidra på forskjellige måter. Eks: gi leker/klær der hvor det bor flykninger etc. 

Dersom du som voksen er bekymra og litt redd selv, -hvordan ivareta deg selv i dette? -En strategi er å snakke med andre for å rydde i egen bekymring. -Finne litt ut av hvem som er gode å snakke med, og hvem som ikke er det (katastrofetenkerne). -Ikke unngå nyheter, men heller ikke «fråtse i dem.» -Forsøke å finne strategier for å ta eget stress på alvor; - gå tur/gjøre hyggelige ting. Barna trenger å låne av roen vår, og er vi ikke rolige, trenger vi å jobbe mot å finne økt trygghet selv.  

Legger ved artikkel av Barnepsykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen, som beskriver hvordan voksne kan forholde seg til barnas angst og hvordan de kan svare på spørsmål om krigen.  Norsk og engelsk

krisepsykologi.no/krig-i-ukraina-hva-sie-vi-til-barna