Hjelp til å regulere usikker 8-åring

Du spør om det er normalt at en 8-åring ikke alltid forstår eller klarer å følge enkle regler som å være snill med andre, ikke rope stygge ting og vise respekt. Først og fremst skjønner jeg godt at dette er krevende å stå i som forelder. Det gjør vondt å se at barnet ditt oppfører seg på en måte som går ut over andre, samtidig som du sikkert også kjenner på usikkerhet rundt hvorfor dette skjer og hva du kan gjøre.

Og ja – selv om han er 8 år, er det ikke nødvendigvis unormalt at han fortsatt strever med dette. Barn utvikler seg i ulikt tempo, og noen trenger mer tid, støtte og øvelse for å utvikle gode sosiale ferdigheter, impulskontroll, empati og forståelse for hvordan egen oppførsel påvirker andre.

Barn gjør som regel så godt de kan ut fra de ferdighetene de har tilgjengelig i øyeblikket. Det betyr ikke at det han gjør er greit, eller at andre barn ikke blir såret. Men det kan være nyttig å tenke at oppførselen ikke nødvendigvis er vondt ment. Han kan streve med for eksempel impulskontroll, modenhet, selvfølelse, sosial forståelse eller med å kjenne igjen og sette ord på egne følelser. Hvis det er vanskelig å forstå hva som skjer inni en selv, kan det også være vanskeligere å forstå hva som skjer i andre.

Derfor virker det ofte bedre å lære ham hva han kan gjøre, enn bare å fortelle ham hva han ikke skal gjøre. Prøv gjerne å være i forkant av situasjoner der dere vet at det kan bli vanskelig: «Når du blir irritert nå, kan du si stopp eller komme til meg i stedet for å rope noe stygt.» Da får han et konkret alternativ å øve på.

Det er også veldig verdifullt å «ta ham på fersken» når han gjør noe godt. Et smil, et anerkjennende nikk eller noen få ord som «jeg så at du ventet på tur der» eller «det var fint at du hjalp ham» kan styrke følelsen av at han faktisk får det til. Barn vokser ofte mer på oppmuntring, tydelig veiledning og gjentatt øvelse enn på mye korrigering i etterkant.

Det betyr ikke at dere ikke skal sette grenser. Han trenger vennlige og tydelige voksne som stopper ham når han sårer andre: «Jeg lar deg ikke snakke sånn til ham.» Men når situasjonen er roligere, kan fokuset være på hva han kan gjøre annerledes neste gang, heller enn på skyld og skam.

Mye kjeft kan dessverre gjøre at et barn som allerede strever, begynner å tenke at han er «slem» eller at han aldri får det til. Det dere ønsker å bygge, er følelsen av: «De voksne tror på meg, de hjelper meg når det blir vanskelig, og jeg kan lære dette.»

Den gode kontakten mellom dere er derfor veldig viktig. Når han opplever dere som trygge, tydelige og på hans side, er det også lettere for ham å ta imot hjelp og veiledning.

Og ja – dette krever mye av dere som foreldre. Dere kommer til å bli slitne og frustrerte innimellom. Da er det viktig at dere også støtter hverandre og prøver å møte ham med både varme og tydelige grenser.

Hvis dette skjer ofte, er veldig intenst, skjer både hjemme, på skolen og med venner, eller hvis han selv virker ulykkelig og stadig havner i konflikter, kan det også være lurt å be skolen, helsesykepleier eller familiestøttende tjenester/ressursenter for barn og familie i kommunen om hjelp. Ikke fordi det nødvendigvis er «noe galt», men fordi det kan være godt å finne ut hva slags støtte akkurat han trenger.

Det viktigste er kanskje dette: Han er ikke ferdig utviklet. Han trenger fortsatt hjelp til å lære dette, og det er fullt mulig å utvikle både empati, selvkontroll og gode relasjoner gjennom trygghet, tydelighet og mye øvelse. Samtidig er det veldig godt for ham at det er mye fokus på det han faktisk mestrer og interesserer seg for. Han vil trenge hyppig ros og anerkjennelse og oppleve at dere liker å være samme med ham.

Lykke til!

Hilsen Familieveileder