SVAR
Du etterspør om du bør få time for barnet ditt på BUP basert på gjentatte utsagn der han forteller at han kommer til å dø, og du lurer på hvordan du skal møte ham når han sier dette. Det er vanskelig som foreldre å ta imot slike utsagn, det kan trigge vår verste frykt og det er forståelig at du blir urolig.
Du skriver ikke noe om at det har skjedd noe vanskelig i livet til sønnen din, vi får heller ikke forståelsen av at han er nedstemt eller strever betydelig på andre måter. Med forbehold om dette høres det mest ut som at han har blitt opptatt av døden som tema og har fått en forestilling eller fornemmelse av at han kommer til å dø i løpet av de neste årene. Dette i seg selv vil vi ikke vurdere som så bekymringsfullt eller uvanlig. Noen barn kan bli opptatt av døden eller eksistensielle spørsmål i denne alderen. Det de sier kan høres alvorlig ut for voksne ører, men trenger ikke nødvendigvis stikke like dypt hos barnet. Å møte utsagnene med størst mulig grad av ro og nøkternhet er det vi vil anbefale. La han fortelle og still åpne spørsmål når tema eventuelt dukker opp igjen.
Du beskriver deg selv som veldig engstelig når han sier dette. Vår anbefaling basert på det du beskriver, er at det trolig ville vært godt å ha noen å dele dine opplevelser med. Det er ikke godt å gå med den bekymringen du har. Å være engstelig påvirker også samspill uansett hvor mye vi forsøker å skjule vår uro. Engstelse er likevel en følelse som i stor grad lar seg kunne redusere sammen med andre. Vi vil derfor anbefale deg å ta kontakt med helsesykepleier på skolen, eller annet kommunalt- eller regionalt foreldreveiledningstilbud som finnes der du bor. Kanskje kunne sønnen din i tillegg vært med til samtale der, slik at dere også utforsket disse utsagnene sammen med en helsesykepleier/familieveileder? På den måten får dere løftet temaet «ut av hjemmet» og sett på det sammen med en tredjeperson. Da kan det bli mer tydelig for deg hva som egentlig ligger i det sønnen din sier.
Du forteller at dere snakker mye, at du møter ham på følelser og at du ønsker at det skal være lov å prate om alt i hjemmet deres. Dette er fine og gode verdier! Noen ganger kan dette likevel bli vanskelig, da det av og til kan kjennes ut som all praten faktisk gjør ting vanskeligere. En tips kan være å legge til rette for situasjoner der dere to "har det kjekt sammen" gjennom felles aktiviteter. Dette kan gjerne være fysiske aktiviteter og lek, eller for eksempel matlaging, glede og kos. Slike aktiviteter der vi har et felles fokus sammen med barnet, kan ha stor effekt på samspill og kan ha en enda større virkning enn samtalene vi har.
Dersom det skulle komme frem informasjon om at sønnen din strever betydelig i hverdagen, er mye redd eller nedstemt, har suicidale tanker eller ikke ønsker å leve, er det andre tiltak som må iverksettes. Da vil vi i første omgang anbefale å ta problemstillingen opp med fastlege, med tanke på å få gjort en vurdering av hjelpebehov og henvise til BUP dersom dette vurderes som hensiktsmessig.
Vi ønsker deg lykke til!
Med vennlig hilsen,
Familieveileder, Barneverntjenesten
Psykologspesialist, Barne- og familiesenteret