4-åring spør om hun er ønsket – hvordan styrke trygghet og selvfølelse?

Du forteller om en 4 år gammel jente som stiller sterke spørsmål om å være elsket og ønsket. Hun har opplevd avvisning i barnehagen, særlig knyttet til utseende og lek med jevnaldrende, og fremstår som sensitiv for lyd og inntrykk. Hun holder følelsene tilbake i barnehagen, men reagerer sterkere hjemme der hun er trygg. Du beskriver en nær og kjærlig relasjon hjemme, og spør hvordan dere best kan støtte henne emosjonelt, styrke selvfølelse og tilknytning, hva som er aldersadekvate reaksjoner, og når det er grunn til å være ekstra oppmerksom.

Dette høres veldig vondt ut å stå i som foreldre. Samtidig beskriver du mange viktige beskyttende faktorer rundt datteren deres: en nær, trygg og kjærlig relasjon hjemme, foreldre som er følelsesmessig tilgjengelige, og et godt samarbeid med barnehagen. Det er et svært godt utgangspunkt.

Rundt 4-årsalder skjer det mye i barns emosjonelle og kognitive utvikling. Barn blir mer bevisste på seg selv i møte med andre, de sammenligner seg mer, og de begynner å forstå at relasjoner kan være sårbare. I denne alderen kan spørsmål som «Elsker du meg?» og «Vil du ha meg?» være uttrykk for et normalt behov for bekreftelse – særlig hos barn som er sensitive eller som har opplevd avvisning. Utsagn som «Vil du at jeg skal dø?» eller «Jeg vil at du skal gi meg bort» er sterke å høre, men hos små barn handler dette som regel ikke om et ønske om å forsvinne. Det er oftere uttrykk for frykt for å ikke være ønsket, en følelse av å være «feil», eller et behov for å teste tilknytningen. Når hun i tillegg har fått kommentarer om utseende og opplever å falle litt utenfor i lek, er det forståelig at slike tanker og utsagn kommer.

Jeg vil anbefale dere å ikke vær redd for å svare tydelig og konkret på spørsmålene som kommer. Barn i denne alderen trenger klare budskap som gjentas mange ganger. Eksempler på dette kan være: «Jeg elsker deg hele tiden, også når du er sint, lei deg eller stille.» «Det finnes ingenting du kan gjøre som gjør at jeg ikke vil ha deg.» «Du skal aldri bli gitt bort. Du er barnet mitt for alltid.» «Når du spør om jeg vil at du skal dø, høres det ut som du er veldig redd for noe. Vil du fortelle meg litt mer?»

Det kan også være hjelpsomt å sette ord på følelsene dere tror hun kjenner på. Når dere hjelper henne å forstå det som skjer inni henne, styrker dere både følelsesforståelsen og selvinnsikten hennes. For eksempel: «Jeg lurer på om du følte deg litt utenfor i dag?» «Kanskje det ble så mange følelser i barnehagen at det måtte komme ut nå.» Det er viktig å normalisere følelsene, uten å bagatellisere dem. Her kan det også være fint å dele litt av egne følelser eller erfaringer fra da dere selv var barn. Lek kan være en god inngang til å snakke om følelser. Dere kan for eksempel bruke bamser som «opplever» å bli valgt bort, eller leke barnehage sammen og utforske ulike roller. Prøv å følge hennes initiativ, uten å styre leken for mye.

Du lurer også på hvordan dere som foreldre kan bidra til å styrke jentas selvfølelse. Selvfølelse hos små barn bygges ikke gjennom ros for prestasjoner, men gjennom opplevelsen av å være verdifull bare ved å være seg selv. Setninger som dette kan bety mye: «Jeg liker deg akkurat som du er.» «Det er så fint å være sammen med deg.» «Jeg blir så glad av klemmene dine.» «Skal vi to finne på noe sammen i helgen? Det er så godt å ha deg litt for meg selv.»

Bøker dere kan lese er «Gjett hvor glad jeg er i deg» av Sam McBratney og Anita Jeram, «Gå vekk!» og "Harehjerte", av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus og "Lille frosk" av Jacob Martin Strid. Spør gjerne på bibliotek/bokhandler om de har noe som kan anbefales innenfor aktuelle tema. Jeg vil også anbefale boken «Hjerteforeldre» av John M. Gottman og Joan Declaire. Her beskrives fem enkle steg som bygger barnets selvtillit og hjelper dem å vokse sosialt, emosjonelt og intellektuelt. 

Når det gjelder barnehagen, forteller du at dere har et godt samarbeid og at de er informert om situasjonen. I slike tilfeller kan dere forvente at barnehagen tar et tydelig ansvar for å følge med på det sosiale miljøet rundt henne, og for å jobbe aktivt med inkludering i lek. Det innebærer blant annet at voksne er tett på i frilek, hjelper henne inn i lek med andre barn, og at de jobber forebyggende mot mobbing og utestenging.

Barnehagen kan også bidra ved å sette ord på følelser sammen med henne i situasjonen, støtte henne i overgangene i dagen, og hjelpe henne med regulering når det blir mye lyd og inntrykk. For et barn som holder følelsene inne i barnehagen og «tømmer» seg hjemme, kan det være ekstra viktig at de voksne ser etter tidlige tegn på slitenhet eller utenforskap, og gir henne pauser, forutsigbarhet og ekstra voksenstøtte.

Det kan være nyttig med jevnlige samtaler mellom dere og barnehagen, der dere deler observasjoner og justerer tiltak sammen. Målet er at hun skal oppleve barnehagen som et trygt sted der hun er ønsket, beskyttet og hjulpet inn i fellesskapet – ikke overlatt til å klare det alene.

Du spør til slutt om når dere som foreldre bør være ekstra oppmerksomme. Det kan være nyttig med veiledning fra helsestasjon eller barne- og familiesenter – ikke fordi dere gjør noe galt, men fordi noen barn trenger litt mer hjelp til å sortere vonde erfaringer tidlig. Jeg vil spesielt råde dere til å søke ekstra støtte dersom jenta deres trekker seg tydeligere sosialt tilbake, hvis hun viser vedvarende tristhet, selvforakt eller sterke skyldfølelser, eller dersom reguleringsvanskene eskalerer heller enn avtar.

Det viktigste dere allerede gjør, er å ta henne på alvor, undre dere sammen med henne og tilby trygghet igjen og igjen. For et barn som har opplevd avvisning utenfor hjemmet, kan det å få kjenne at kjærligheten hjemme er urokkelig, være det som reparerer og styrker henne mest.

Dere virker å være svært gode og oppmerksomme foreldre for henne. Jeg ønsker dere lykke til videre