SVAR
Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.
Familieforøkelse kan være en stor overgang for store og små, og rollene kan endres som følge av nye medlemmers ankomst og behov. Ut fra det du beskriver høres det ut som første måneder har gått bra uten de store utfordringer for barna, noe som jo er deilig for alle i familien. Det kan tyde på at dere som foreldre har klart å forberede barna godt på de endringene som skulle skje. At dere har klart å skape en trygg og god overgang.
Det at utfordringer omkring eldre søsken kommer nå, er kanskje et tegn på at endringene likevel er vanskelige å takle for eldstemann. Gleden og nyhetsverdien av å ha blitt storebror, nok en gang, har kanskje sunket. Eldstemann er fortsatt et lite barn, og følelsene han har er nok for store for ham til å kunne forstå. Lillesøster på 3 år kan da være lett bytte både for å vise makt og for å få ut frustrasjon - uten at noe av dette er bevisst ondskap. Lillesøster på 3 år kan på sin side også være lett sårbar i denne tiden, og derav også gi respons som utfordrer oss foreldre ytterligere bare med tanke på lydnivå og ytterligere stress.
Når vi voksne blir stresset risikerer vi å miste både vår varme og vår problemløsningsevne sammen med barna, noe som kan resulterer i straff eller avvisning. Opplevelsen av avvisning kan være smertefull for barn som ikke klarer å håndtere egne sterke følelser alene.
Det er klart nødvendig å være tydelig på grenser og forventninger ovenfor barna (eks. ikke lov å si slemme ord, slå etc.). Vi ønsker jo at våre "ulydige små barn" lærer noe av de uheldige situasjonene. Men det er vesentlig at slike beskjeder formidles med vennlighet, nærhet og varme når barna er mottakelige. Dette kan være utfordrende når responsen vi voksne får er frekke svar og herming. Slik respons fremstår avvisende og det kan være lett å reagere med avvisning tilbake.
Barn er sjelden klare for moralske samtaler omkring rett og galt når de er fulle av vanskelige følelser i kroppen sin. Da trenger de hjelp til å takle disse følelsene og avvisning fra oss voksne vil ikke være til hjelp for dem. Barna trenger at vi er der sammen med dem når de har slike sterke følelser. Og først når uroen i barnet har sunket, vil barnet være i stand til å lære noe av erfaringene. Noen ganger kan barn trenge tid på å roe seg ned. Og når man er rolig kan det være godt å prate sammen på en vennlig og nysgjerrig måte (Hva var det som skjedde i dag da...?, hvordan kjentes det ut for deg når ...?, hva kan man gjøre om man kjenner slike følelser igjen?).
Konsekvenser med å ta bort goder er ikke feil ovenfor barn, ettersom de kan lære at vi voksne bestemmer. Men slike konsekvenser er i mindre grad med på å bygge trygge relasjoner omkring vanskelige følelser. Og man vet at ingenting fremmer mer samarbeidende barn enn trygghet. Barn setter pris på tid sammen med de voksne, og all tid vi har sammen med barna er "læring". På den måten kan det å se barne-tv sammen eller det å lese bok sammen før leggetid være gode læresituasjoner med tilhørende prat omkring eksempelvis dumme hendelser mellom søsken. Det er ofte i slike naturlige samhandlingssituasjoner barna er mest mottakelige for læring, og da kan gode samtaler finne sted.
Jeg ønsker dere alle lykke til i denne spennende småbarnsfasen!
Med vennlig hilsen,
Familieveileder, Barneverntjenesten