Barn og negativt selvsnakk

Hei

Det å snakke seg selv ned i påhør av andre, er noe barn kan ty til i ulike situasjoner hvor følelsene deres kan kjennes vanskelige å håndtere. Det er fint at du har fokus på å prøve å møte han på en gjennomtenkt måte i forhold til dette. Du utdyper videre at han gjerne kan si slike negative ting om seg selv, eksempelvis når han vil vise at han angrer. 

Når han viser negativt selvsnakk fordi han angrer på noe han har gjort eller ikke får, kan du svare at alle gjør eller sier vi dumme ting innimellom, men det betyr ikke at du er dust eller at du ikke kan noen ting. Og at selv om han eller andre noen ganger gjør eller sier dumme ting, så slutter vi ikke å være glad i dem. Når han spør om å få noe, kan du møte han med at du forstår godt at han ville ha eller ønsket å gjøre dette, men at det denne gangen ikke passet, eller var mulig.

Fortsett å styrke hans selvfølelse; La han oppleve ubetinget kjærlighet, og vis at dere er glad i ham uavhengig av hva han sier, gjør eller kan. Svar han at det var dumt at han selv synes han er dust el lignende, for det synes ikke du. Sett ord på, og bekreft når han sier eller gjør noe som er positivt. Det er ekstra virksomt å være spesifikk når vi kommenterer noe, som for eksempel « du er sterk, som klarte å klatre helt opp» enn et mer generelt: «så bra».

Bruk også gjerne humor for å styrke hans evne til positivt selvsnakk. Humor skaper trygghet og reduserer stress. Kan du for eksempel bruke humor når du selv gjør noe litt dumt, for eksempel mister eller glemmer noe? Hva med å la en "positiv selvsnakk-superhelt", som prøver å bekjempe den negative stemmen, flytte inn i familien? Kanskje "Gneldre-Gnomen"?
Å overdrive med morsom positiv selvsnakk kan bidra til å normalisere og ufarliggjøre indre kritikk.

Vi ønsker deg lykke til!

Med vennlig hilsen, 

Familieveileder og pp-rådgiver