Kommunikasjonsproblemer når barna "egentlig" er blitt voksne

Kommunikasjonsproblemer mellom to individ i en familie, vil påvirke det totale samspillet i hele familien - på en eller annen måte. 

Du forteller at far lar seg provosere, irritere og bli såret av sønnen og deres kommunikasjonsmønster, noe som gjør det vanskelig for ham å ha et godt forhold til ham. Det vil være veldig sannsynlig at far tenker at sønnen bør eller må forandre seg, for at ting skal bli bedre. Det som da kan være tøft å høre, er at man må starte med seg selv.

Man kan aldri forandre andre enn seg selv! Gjennom det å endre seg selv, vil man derimot kunne oppleve at andre også endres. Ikke fordi vi har endret den andre, men ved at vi har endret måten vi møter den andre på. På samme måte som et rasende barn øker sinnet sitt i møte med sinte voksne, kan det samme barnet lære å roe sinnet sitt gjennom å bli møtt med rolige voksne (barnets endring skjer som en konsekvens av at den voksne har gjort en endring)

Det samme vil også gjelde for din sønn. -At han kan ønske at far endrer seg, noe han heller ikke han styre. Din sønn kan også kun endre seg selv. Men som barn, også som voksne barn, forventer man gjerne at ansvaret ligger hos forelderen - den som skal være "mest voksen". 

Det at din sønn fremstår å komme hurtigere over kranglene med far, kan kanskje oppleves enda mer provoserende for far. Hva som ligger bak dette er vanskelig å si. Det kan hende din sønn i mindre grad deler sine frustrasjoner. Samspillet med far kan prege ham både i og utenfor hjemmet, selv om dette ikke trenger å være på det bevisste plan. Eller kanskje han føler seg trygg på at relasjonen til far er sterk nok til å tåle slike utbrudd - at far tåler hans sinne ettersom han og far er "like" i væremåte - de blir begge høylytt og det har alltid vært slik.

Dersom dette negative samspillet mellom far og sønn hadde oppstått i senere tid, ville man også kunne undre seg på om det skjedde som del av løsrivningsprosessen med det å bli voksen. Men ettersom, slik du beskriver, at deres sønn alltid har vært i opposisjon til sin far, så er dette lite trolig.

Det man kan risikere når samspillet med voksne barn blir vanskelig, er at man ender opp med raseri og "kaster barnet ut" av hjemmet, eller at barnet selv flytter ut, basert på oppbygd "hat". Da løses ikke problemet, og man risikerer å gjøre fremtidige familiesamspill enda vanskeligere. 

Du som mor blir stående midt i mellom - noe som kan oppleves svært frustrerende. Og ei heller kan du forandre din mann eller din sønn. Du kan bare styre egen håndtering av deg selv og hvordan du reagerer på det som skjer i familien. Kanskje kan du bidra ved å ikke "gå mellom", eller kun gi dem din tilstedeværelse når de har roet seg i situasjonen?

Det gode er at det aldri er for sent å endre en relasjon. Også voksne og gamle relasjoner kan repareres - så lenge partene ønsker dette. Men å reparere en skjør og vanskelig relasjon krever energi og tålmodighet. Noen klarer å gjøre slike store endringer selv, andre vil kunne trenge en utenforstående 3-part, for å få hjelp til et slikt endringsarbeid. 

Et konkret tips til far vil kunne være å unngå forhøyet stemme og å trekke seg unna når han kjenner på provokasjon fra sønnen. Og det er ikke usannsynlig at din mann allerede har forsøkt dette. Men det vil likevel anbefales å prøve enda hardere. Det er alltid sannsynlig å falle tilbake i gamle mønster enkelte ganger, men dersom man klarer å redusere konflikten er det en god start. Endring er mulig - men det må villes! Og som forelder kan det være nyttig å tenke over hvilke spor man ønsker å etterlate seg i sine barn, uavhengig av alder. 

Dere kan også søke råd og hjelp ved Familievernkontoret. 

Jeg vil ønske deg og din familie lykke til!