Tenåring som mangler motivasjon til skole

Dette høres ut som en slitsom periode for dere alle sammen - både for dere foreldre og for tenåringen selv.

Når utfordrende perioder varer over tid blir de også vanskeligere å komme seg ut av. Maktesløsheten tærer på og man går stadig inn i de samme onde sirkler. Positive ord og velmenende omtaler fra foreldre kan da fremstå og oppfattes som det stikk motsatte hos tenåringen; som sarkastiske provokasjoner som gjør livet enda mer vanskelig. 

Det er flott at dere har hatt kontakt med både lærer, sosiallærer og helsesykepleier. Dette viser at dere engasjerer dere - noe som blir viktig i veien videre også. Jeg vil derimot anbefale å være åpne om at dere søker hjelp, på tross av at tenåringen motsetter seg dette. 

Som foreldre ønsker man at barna skal være åpne om hvordan de har det og hva de gjør. Vi kan fortelle dem dette med ord, i det uendelige, uten at dette nødvendigvis fører frem. Av den grunn, blir vår egen åpenhet i handling, sentral. Å sette ord på egne tanker, følelser og handlinger omkring en vanskelig hverdag, vil kunne være et viktig ledd i det å åpne opp for dialog om situasjonen. 

Det kan kjennes veldig vondt å se våre egne slite i livet. Denne smerten vil vi, i første omgang, som regel forsøke å skjule. Over tid vil smerten, på en eller annen måte, komme til uttrykk i relasjonen. Enten dette fører til oppgitthet, rigiditet, sinne eller raseri - så bunner de fleste av disse følelsene i foreldres egen sorg eller redsel. Da blir det vår jobb å beherske disse følelsene. Og når man som foreldre "glemmer eller mister" denne beherskelsen, så er det vår jobb å "reparere de følelsene" man har overført eller skadet hos andre. 

Å kjenne igjen ulike bakenforliggende følelser, å sette ord på, og å dele dem med våre tenåringer vil kunne være nyttig. Vi er våre barns viktigste rollemodeller. Vi må kunne være åpne og ta ansvar for egne vanskelige følelser. Alle barn lærer å håndtere følelser ved hjelp av av viktige voksne rundt seg. Når vi som foreldre åpner opp og tar ansvar for hvordan vi selv har det, uten å legge skyld på andre, vil dette være viktig lærdom for våre tenåringer. 

Tenåringer, som alle andre, har behov for å kjenne seg verdsatt og elsket. Som foreldre, og som familie, kan det være nyttig å tenke over i hvilken grad dette kommer til uttrykk hos oss. Forteller vi det til hverandre? Viser man det i handling? Kjenner man det?

Å sette grenser er en måte å vise at man bryr seg. Å sette ord på egne vanskelige følelser kan vise at man elsker dem rundt seg. Å søke hjelp utenfor hjemmet kan være er en måte å vise at man strekker seg utover egen komfortsone, i håp om å bedre livet til seg selv og de man har kjær. 

Skole kan oppleves slitsomt. Venner kan fremstå fraværende. Lærere kan virke irriterende. Foreldre kan oppleves som idioter. Tenåringer kan fremstå som ufordragelige. Alt i livet utfordrer våre følelser! Følelsene forsvinner ikke. Man må lære å leve med dem. Tåle dem. Håndtere dem. 

Vi kan ikke forandre andre enn oss selv. En slitsom erkjennelse å høre når man ønsker at tenåringen i hus skal endre atferd. Likevel en nyttig påminnelse. Jobben som forelder blir å hjelpe tenåringen gjennom den vanskelige tiden. Vi kan ikke fikse alle utfordringer, men vi kan være tilgjengelige og forsøke å legge til rette. Og noen ganger vil det være nødvendig å snakke med andre utenfor hjemmet - både sammen med tenåringen og uten. 

For noen mennesker er det enkelt å snakke om følelser og vanskelige tema. For andre oppleves dette vanskelig og kanskje umulig. Som så mye annet i livet, er dette noe man kan øve og trene på. Om man ikke klarer dette på egenhånd, anbefales det å søke hjelp fra andre instanser, eksempelvis lokale helsestasjoner, familievernkontor eller barnevernskontor. 

Ønsker dere alle lykke til!